Kollektiv straff

For en gangs skyld var hun ikke fyllesyk selv om det var lørdag morgen. Hun strakk seg i senga, smilte. Sollyset gjorde sitt beste for å trenge gjennom gardinene. Det måtte være knallvær ute.

Hun strakte seg etter mobilen og kikket på klokka. Displayet viste 10.30. Hun smilte enda bredere. Fornøyd med seg selv vippet hun opp på sengekanten. En singlet og pysjbuksa hang over en stol, på toppen av en hel del andre plagg. Rommet kunne trengt rydding, kanskje en vask, men hun hadde jo hele dagen foran seg. Det fikk bli senere.

Hun kledde på seg singleten og pysjbuksa og dro fra gardinene. Et øyeblikk ble hun blendet av sola utenfor. Hun myste og fant håndtaket, åpnet vinduet på vidt gap. Deilig frisk luft og dempede lyder av byen strømmet inn i rommet. Hun stilte seg opp foran speilet og begynte å børste håret sitt. Det var halvlangt og blondt, ikke så tykt som hun skulle ønske, men hun fikk stadig komplimenter for det likevel. Det var alltid hyggelig selv om hun syns det var litt vanskelig å tro på. Huset var stille, de andre hadde sikkert ikke stått opp, tenkte hun. Det var tredje helgen hennes der og hun følte seg hjemme. Det hadde hun gjort nesten med en gang. Roomiesene hadde tatt i mot henne med åpne armer. Bortsett fra å ligge litt langt unna sentrum var det helt perfekt. Tre rom, stue, to bad og kjøkken.

---

Hun hadde vært nervøs da hun kom på intervjuet før hun flytta inn, men det hadde vist seg å føles mest som å henge ut med venninnene. Ingeborg hadde ringt henne samme kveld og spurt om hun ville ha rommet. Hun hadde ikke greid å skjule jubelen i stemmen da hun sa ja. Ingeborg hadde ledd, litt sånn man ler av barn når de er morsomme. Tonje kjente hun rødmet litt. Resten av samtalen hadde hun følt seg litt på bakfoten, hun hadde merket allerede på intervjuet at Ingeborg hadde den effekten på folk, uten at det ble ubehagelig. Om hun skulle beskrevet henne for noen andre ville hun nok sagt hun virket selvsikker, og myndig.

«Hvis du trenger hjelp til å flytte er vi begge ledige på lørdag formiddag» Hadde hun sagt. Vi begge betydde hun og Pernille, den andre roomien.

«Ok, det hadde vært kjempefint, tusen takk!» Tonje var velviljen selv, hun ville jo at de skulle like henne.

«Men da må alt være pakket og klart når vi kommer. Forstått?» Det lille spørsmålet var spøkefullt, men det var rart når det kom fra en annen jente som hun egentlig ikke kjente. Litt som om de flørtet. De kilte litt i magen når hun ble med på flørten.

«Jada, jeg lover» Hun fniste litt.

«Ok, bra! Da sees vi lørdag klokken tolv»

-----

Det hadde fort blitt klart at Ingeborg hadde, om ikke en mamma- rolle, så i alle fall en storesøster- rolle i huset. En ganske streng storesøster.

Hun var litt eldre en de to andre. Tonje som akkurat hadde fylt 22, men kanskje ikke alltid oppførte seg deretter og Pernille som bare var 19 og i aller høyeste grad fremdeles oppførte seg som en tenåring. Ingeborg var 25, men de to yngste hadde fnisende blitt enig om at hun mentalt hadde passert 30 med god margin. Men bortsett fra en og annen skjennepreken gikk det meste for seg i fred og fordragelighet og de var alle gode venninner.

----

Håret var ferdig børstet og Tonje smilte til seg selv i speilet og sendte speilbildet sitt et smellkyss. Hun åpnet døra og gikk ut i stua. Skvatt litt av Ingeborg som kom marsjerende rett mot henne. Tonje smilte og sa god morgen. Ingeborg bare ga henne et sint blikk og marsjerte forbi. Til døra til Pernille sitt rom, hvor hun banket på hardt et par ganger og gikk inn uten å vente på svar. Tonje ble bare stående å se etter henne. Bak den lukkede døra hørte hun stemmen til Ingeborg, selv om hun ikke kunne høre hva hun sa var det åpenbart at hun ikke var fornøyd. Pernille fikk seg en av de velkjente skjenneprekenene og den hørtes verre ut enn vanlig..

Etter en lang tirade ble det stille. Tonje ventet litt, skulle akkurat gå til kjøkkenet når hun hørte en ny lyd. Et klask. Som en kraftig ørefik. Så ett til, og enda ett. Sånn fortsatte det med bare sekunders mellomrom.

Det var ikke ørefiker i alle fall, det kunne det ikke være. Det måtte være. Nei, det var vel ikke mulig. Tonje rødmet bare av tanken. Klaskelyden fortsatte og så hørte hun også noen lave auu. Utvilsomt fra Pernille. Det var bare en forklaring. Pernille fikk ris. Ingeborg riste henne! Hun kunne ikke tro sine egne ører.

Tonje kjente hun ble flau uten at hun helt viste hvorfor. Kanskje det var på Pernilles vegne, eller bare hele situasjonen. Hun var rådvill. Kanskje hun burde gå inn. Si at Ingeborg måtte stoppe. Men det var jo ikke hennes sak? Var det vel? Hun kjente at hun ikke helt overbeviste seg selv, men hun turte ikke gå inn den døra. Ingeborg hadde vært skummel nok når hun marsjerte forbi, lydene fra bak den lukkede døra gjorde henne minst ti hakk skumlere.

Hun tok forsiktig skrittene over gulvet og bort til Pernilles dør, den lå direkte ovenfor hennes egen. Rødmende av tanken på hva som foregikk der inne og hennes egen oppførsel satte hun seg ned på huk og prøvde å titte inn gjennom nøkkelhullet. Nøkkelen sto i innenfra. Hun reiste seg opp og sa til seg selv at hun ikke nettopp hadde gjort det der. Hun var da ikke en kikker!

Det stoppet henne ikke fra å legge øret stille mot døra for å høre bedre.

«KLASK!»

«Auuue!»

Hun kjente ørene brenne av rødmen. Om hun hadde vært i tvil var hun det ikke lenger, selv en person med dårlig fantasi ville skjønt hva som foregikk. Plutselig ble det stille og hun skvatt fort tilbake til sin egen dør, grep dørhandtaket og var halvt inne på et blunk. Kjøkkenet og frokost var glemt, hun hadde virkelig ikke lyst å møte noen av de andre jentene akkurat da.

Hun ble stående rett innenfor døra si, med en liten glipe for å få med seg hva som skjedde. Ingenting. Det var helt stille. Ett minutt måtte ha gått. To minutter. Hun snek seg ut igjen og skulle til å trippe bort til Pernilles dør igjen da den skjøt opp og hun så rett inn i det strenge ansiktet til Ingeborg. Bak henne i det innerste hjørnet i rommet så hun Pernille. Hun sto med nesa i kroken, hendene på hodet og foruten en hvit singlet og en dyprød farge om rumpa var hun naken.

Tonje var fullstendig satt ut. Haka falt omtrent ned på brystbenet og hun ble bare stående å stirre.

«Har du ikke sett en jente som har fått ris før?»

Tonje visste ikke hva hun skulle si, blikket hennes var som limt til den røde rumpa til venninnen.

«Det er uansett ikke særlig høflig å stå sånn og glo. Er det vel?»

Tonje var sikker på at ansiktet hennes var like rødt som baksiden til Pernille når hun så opp og møtte blikket til Ingeborg.

«Inn på rommet ditt! Og bli der! Jeg skal ta meg en prat med deg når jeg er ferdig med henne»

Ingeborg tok henne hardt i armen, og sendte henne inn på rommet igjen med et klask på rumpa. Så lukket hun døra bak henne og Tonje sto alene midt på gulvet sitt og følte det som hun hadde gått rett inn i en drøm. Hadde det nettopp skjedd? Hadde hun var blitt sendt på rommet sitt som en rampete jentunge? Hun følte seg i vertfall som en. Det gikk opp for henne hvorfor den strenge tonen til Ingeborg hadde så god effekt på Pernille. Det var nok ikke første gang.

Hun satte seg på senga si. Lurte på hva hun skulle gjøre. Den første tanken var å kle på seg og gå ut, men hun ble sittende. Hun var nysgjerrig på hva som ville skje og selv om hun ikke ville innrømme det for seg selv så turte hun faktisk ikke å trosse Ingeborg. Hun ble på rommet sitt som hun hadde fått beskjed om, med sommerfuglene i magen som eneste selskap.

Hva hadde Ingeborg ment med en prat? Bare en prat? Hadde hun tenkt å rise henne også? Tonje hadde en følelse av at det var det hun egentlig mente. Det skulle hun i vertfall ikke finne seg i! Det fikk være måte på, hvem trodde hun at hun var?!

Hun glemte funderingene sine når hun hørte skritt utenfor døra si, hun holdt pusten til de passerte. Et brus av adrenalin la seg igjen mens hun hørte Ingeborgs stemme igjen, tydeligvis inne på rommet til Pernille.

«Kom her! Over fanget mitt, unge dame!»

Like etter var lyden av rumpesmekk og Pernilles auing i gang igjen, men denne gangen var lyden litt annerledes. Mer fyldig på et vis. Hun syntes synd på Pernille samtidig som hun håpet det bare skulle fortsette, så ikke Ingeborg skulle komme inn på hennes rom. Risingen fortsatte også taktfast i noen minutter, før det ble stille igjen.

Enda en gang hørte hun skritt utenfor døren sin. Hjertet hennes hamret i vei som en sprettball på rømmen. Så sto Ingeborg foran henne. Bredbent, armene i kors og med en hårbørste i den ene hånda. Det forklarte hvorfor lyden hadde vært annerledes.. Tonje var tørr i munnen, visste ikke hva hun skulle si eller hvor hun skulle se. Det strenge ansiktet til Ingeborg klarte hun i vertfall ikke å se på. Hun satt bare på senga si og stirret i gulvet fremfor seg. Veldig nervøs. Tankene om å fortelle Ingeborg en ting eller to var fullstendig forduftet.

Ingeborg brøt stillheten.

«Nå, unge dame, er det din tur! Stjeler du fra meg så blir det ris på rumpa!»

Det gikk opp for Tonje hva det dreide seg om. Det var vinflaska. Det hadde virket som en god ide da hun og Pernille fnisende drakk vinen de visste Ingeborg hadde spart på. De hadde kjedet seg og Pernille hadde foreslått en liten vinkveld. Tonje hadde ikke vært så vanskelig å overtale.

«Du kan ikke...» Stemmen hennes skalv

«Vær så snill..» Hun svelget, kremtet, prøvde å finne igjen stemmen. «Vi skulle kjøpe en ny jeg lover, jeg kan gjøre det nå» Tonen var bedende. Hun følte seg veldig liten og redd.

«Dere skal få kjøpe en ny, tro meg! Men først skal du ha ris!» Den koselig bestemte Ingeborg var borte, nå var hun bare veldig streng og stemmen var som en piskesnert. Det var ingen tvil om at hun mente alvor.

«Please...» Tonje var på gråten. Det var så umyndiggjørende å måtte be, det gjorde det så tydelig hvem som bestemte. Hun følte seg totalt ydmyket og fratatt all kontroll. Som en liten jentunge som ikke hadde noe eget valg, ikke som en 22 år gammel ung kvinne. Bare veldig liten der hun satt i pysjen, på gråten, med blussende kinn og ba pent om å ikke bli rist.

«Jeg vil ikke..»

«Lille prinsesse-vil-ikke. Enten tar du dette som en flink pike, eller så går jeg inn til Pernille og gir henne den straffen du skulle hatt, og den lille rumpestumpen hennes er god og sviende allerede» Ingeborg sto fremdeles og så ned på henne, vekten over høyre ben, en elegant svai i hofta og med børsten lett klapsende mot håndflata.

Tonje var ikke sikker på det hun hadde fått var et reelt valg, eller om Ingeborg bare ville mobbe henne. Hun kunne jo uansett ikke slippe henne løs på Pernille igjen.

Plutselig tok Ingeborg to raske skritt frem, grep Tonje i øreflippen og dro henne på beina.

«Opp med deg! Du kaster bort tiden min»

Hun satte seg på senga og fremdeles med det smertefulle grepet om øreflippen dro hun Tonje på plass over det venstre låret sitt, så hun ble liggende med overkroppen inn på senga og bena ned på gulvet.

«Best å låse deg på plass med en gang, bortskjemte rampejenter som deg pleier å sprelle» Med det la hun høyrebenet sitt over baksiden av Tonjes ben og hadde henne fast i en bensaks.

Hun slapp øreflippen og med venstrehånda tok hun et godt tak i buksestrikken, så nappa hun pysjbuksa langt opp i rumpesprekken så stoffet lå stramt rundt Tonjes skinker. Tonje var for slukøret og overrumplet til å protestere, hun bare auet og klynket under den hardhendte behandlingen. Først når hun sjokkert kjente det første håndsmekket svi på den oppvendte baken sin gikk det for alvor opp for henne at hun kom til å få rumperis. Det tok ikke mange minuttene før Ingeborg hadde fyrt opp en skikkelig ild i den pysjkledde rumpa og Tonje hadde funnet igjen stemmen sin. Det var au au au, og stopp det svir og snart mer ydmykt vær så snill og unnskyldninger på løpende bånd.

Hun hadde vært sikker allerede på intervjuet at hun kom til å legge Tonje over fanget før eller senere, og hun hadde gledet seg. Hun var en søt jente, rampete, og tidvis uansvarlig. Dessuten hadde hun deilig rumpe. Fyldigere enn lille Pernille sin, men likevel fast. Hun gleda seg til å dra ned pysjen hennes, se om hun var glattbarbert og se om hun var våt. Hun tippet hun kom til å være begge deler. Tonje hadde fine lepper i fjeset, myke og fyldige, Ingeborg håpet de nedentil var det samme.

«Jeg er ikke overrasket over uansvarlig, rampete oppførsel fra Pernille, men jeg hadde ikke regnet med dette fra deg, unge dame. Du er virkelig frekk! Det bør du venne deg av med snarest hvis du ikke vil ha juling, for frekke jenter oppdrar jeg over kneet mitt! Er det forstått?!» Ingeborg hadde stoppet midlertidig og strøk Tonje ømt over rumpa mens hun pratet. Hun understreket spørsmålet med å rykke pysjen enda hardere opp mellom bena hennes og holdt mens hun ventet på svaret.

«Ja! Jeg lover!» Ordene kom hurtig. Insisterende. Fra en jente som hadde svelget stoltheten sin og ville vise hun hadde lært.

Ingeborg slapp ikke buksestrikken.

«Hva heter jeg?»

«Ingeborg!»

«Hva heter det da, unge dame?»

«Det er forstått Ingeborg!»

«Flink jente. Gjør det vondt i musa?» Til sin store forskrekkelse kjente Tonje hånda til Ingeborg i skrittet. Hun ble strøket over kjønnet som var klemt under det strammet pysj- stoffet.

Tonje visste ikke hva som var verst lenger, ydmykelsen eller at hun var kåt, eller om de var to forskjellige ting. Hun hadde aldri følt seg sånn før. Hun bare slapp kontrollen og klynket flaut frem et lavt.

«Ja, Ingeborg»

Ingeborg kjente at stoffet var fuktig. Hun smilte fort for seg selv. Så slapp hun pysjbuksa.

«Reis deg opp!»

Tonje kom seg keitet opp på bena, og mens hun stirret i gulvet rettet hun på pysjbuksa som fremdeles var uanstendig langt oppe i rumpesprekken.

«Dra den helt ned» Stemmen til Ingeborg var fremdeles like streng. Hun forventet å bli adlydt.

Tonje nølte, kastet et raskt blikk på den unge kvinnen som satt foran henne. Den unge kvinnen som nettopp hadde gitt henne ris. Hun trakk blikket raskt til seg igjen. Så trakk hun sakte og rødmende ned pysjen til den falt av seg selv i en krøll rundt anklene. Hun hadde ikke truser under, men dekte seg til foran med hendene.

«Du trodde vel ikke vi var ferdig?» Ingeborg var hånlig lattermild.

Tonje hadde egentlig trodd det, eller i det minste håpet. I stedet for å si det ristet hun bare på hodet, hun hadde ikke lyst å få Ingeborg sint igjen.

«Bra! Nå tråkker du ut av den søte lille pysjen din og kommer over fanget mitt igjen med en gang! Du skal få børsten min på blanke messingen. Kom her!!»

Ingeborg koste seg. Nå hadde hun to beskjemmede unge damer med bare rumper som lydig gjorde som hun sa. En allerede grundig satt på plass og angrende i skammekroken, og en på god vei.

Hun tok Tonje i et håndledd og dro henne tilbake over fanget sitt. Så la hun henne godt til rette for en runde med hårbørsten. Et ben på hver side av hennes lår så rampejenta fikk bena godt spredd.

«Når du får oppdragelse av meg ender du alltid opp med rumpa bar når du trenger ris. Og jeg skal oppdra deg skikkelig. Du kommer til å bli ordentlig snill og lydig, det er jeg helt sikker på. Du er ikke særlig tøff så fort noen er streng med deg, er du vel?» Ingeborg var ikke ute etter noe svar. Hun koste med de nakne rumpeballene og nøt overlegenheten sin. Dro neglene langs den varme røde huden. Kjente hvordan jenta krympet seg når hun lot en hånd følge hver sin halvkule ned mot kjønnet hvor hun ga hver skinke et lett klyp og dermed åpnet Tonje enda litt opp.

Kjønnet var glattbarbert og vått som hun hadde regnet med. Vått nok til at det begynte å bli en flekk på buksekneet der det var direkte kontakt.

«Du ligger vel ikke der og kåter deg opp? Og ikke lyv, sølet ditt lager flekker på buksa mi! Rampejente! Kanskje hårbørsten min kan gi deg noe annet å tenke på enn den kilingen nede mellom bena dine.»

Det hadde gått opp for Tonje at det var nivåer av ydmykelse og skam hun ikke hadde vært i nærheten av før. Og hver gang hun trodde det ikke kunne bli verre så kom det snart en ny bølge av flauhet og varme øreflipper skyllende over henne. Hun var på gråten igjen. Det var ikke smerten. Den var en del av det, men det var først og fremst alle følelsene som var helt ute av kontroll.

Fem smekk med hårbørsten senere overdøvet smerten alt det andre. Ingeborg hadde ordentlig pepper i svingen sin og svien var intens. Etter ti smekk rant tårene. Tonje hulket og auet og usammenhengende babbel druknet i gråt.

Etter 20 var Ingeborg fornøyd. Som en første lekse fikk det holde. Hun dyttet den grinende jentungen av fanget sitt så hun dumpet ned på gulvet. Der ble hun liggende i fosterstilling og gni seg om rumpa mens hulkingen fortsatte.

«Herregud, ta deg sammen, du har fått ris, du dør ikke av det! Kom deg på bena og marsj inn på stua, skammekroken venter!»

Tonje turte ikke annet enn å stable seg på bena, blikket hennes var uklart av tårene, men ikke så uklart at hun ikke la merke til det åpne vinduet. Hun hadde helt glemt det. Det hadde stått åpent hele tida.

Hun kjente et nytt hulkeanfall var på vei da Ingeborg plasserte et godt smekk bakpå høyre lår.

«Inn på stua sa jeg!»

Så grep hun Tonje i øreflippen igjen og marsjerte henne bort i kroken. Hun fikk armene plassert bak hodet og med hendene på hoftene hennes tvang Ingeborg henne inn i skikkelig ryggsvai så rumpa struttet mot rommet.

«Nåde deg om du ikke står i ro»

Det var lettere sagt enn gjort når hulkingen ikke hadde gitt seg, men hun gjorde sitt beste for å roe pusten og holde posisjonen. Ikke lenge etter hørte hun to par føtter bak seg, et par med sokker, et par barfot. Pernille ble plassert rett ved siden av henne. De sto skulder mot skulder.

«Så søte dere er! Rumpene nesten like røde som vinen dere stjal. Sånn går det med små tyvefrøkener, de får ris!»

Så gikk hun. Pernille strøk Tonje forsiktig på ryggen, det var langt i fra hennes første tur i skammekroken dessuten hadde hun hadde hatt tid til å samle seg mens Tonje ble straffet.

«Unnskyld, det er min feil, jeg burde ikke fått deg med på det» Hun hørtes oppriktig angrende ut.

«Det var ikke din feil... hulk... jeg var med på det» Tonje greide ikke se på venninnen sin, på tross av at hun hadde lidd akkurat samme skjebne. Hun bare stirret rett inn i veggen mens salte tårer rant nedover kinnene og over leppene.

De hørte Ingeborg inne på kjøkkenet. Kaffemaskinens hvesing og skramling med tallerkener. De fikk stå i kroken mens Ingeborg satt i sofaen bak dem og spiste frokost. Hun tok seg god tid.

«Snu dere rundt!» Det hadde gått en halvtime, men for jentene i kroken føltes det som en det tredobbelte. Likevel snudde de seg motvillig, den ene litt mer enn den andre. Pernille var allerede ganske godt trent. Tonje dekket seg foran med hendene.

«Hendene langs siden» Stemmen var hard.

Hun adlød umiddelbart.

«Så søte dere er. Singlet og nakne nedentil. Nyoppdratte rampejenter på sitt beste.» Ingeborg smilte bredt og tok seg tid til å bivåne jentene sine.

«Tonje, du skal gå på polet og erstatte vinen dere drakk.» Hun tok en kunstpause.

«Pernille slipper ikke av kroken hun heller, jeg skal bruke henne til noen andre tjenester.» Med de ordene marsjerte hun opp til dem, grep Pernille i hånda og tok henne med seg inn på soverommet sitt.

Når Tonje gikk forbi rommet på vei ut ti minutter senere hørte hun lyder som gjorde det veldig klart hva slags tjenester det var snakk om. Hun overrasket seg selv med å misunne Pernille.

Så rettet hun forgjeves på buksa som strammet mot den ømme rumpa, tok på seg solbrillene, ba til gud at hun ikke skulle møte eventuelle naboer som hadde hørt spetakkelet og låste seg ut.